Jo Nesbø

kr 300,- / 15.04.08 21:00 Del denne siden

Jo Nesbø & Lars Jones besøker oss....... Jo trenger egentlig ingen beskrivelse, men vi klipper og limer litt fra siden hans.....nyt og kos deg:

Om Jo Nesbø
EN SLAGS KORT SELVBIOGRAFI, LITT OM BØKENE OG ENDA MINDRE OM HARRY.

Jeg kommer fra en lesende og fortellende familie. Moren min var bibliotekar og faren min pleide å sitte i stua og lese hver ettermiddag. Og han fortalte. Lange historier vi hadde hørt før, men på en slik måte at vi gjerne ville høre dem om igjen. Da jeg var sju år dro jeg "Fluenes Herre" av Nobelprisvinneren William Golding ut av bokhylla og ba faren min lese den for meg. Ikke først og fremst fordi jeg hadde god smak, men fordi bokens omslag hadde en tegning av et blodig grisehode tredd ned på en stake. Faren min leste og jeg tenkte at dette skulle jeg greid å gjøre mer spennende selv. Jeg hadde nemlig så smått begynt å imponere mine jevnaldrende, og også de som var et par år eldre, med gruoppvekkende spøkelseshistorier.

Men først og fremst spilte jeg fotball. Jeg debuterte på toppserielaget Molde da jeg var sytten og var overbevist om at jeg skulle bli profesjonell i Tottenham. Så jeg skulka skolen, og blant lærerne på gymnaset har jeg følelsen av at det la det seg et mystikkens slør omkring min persons faktiske eksistens. Karakterene gikk til helvete, men hva så? Jeg skulle jo bli proff i Tottenham …

Så røyk korsbåndene i begge knærne.

Det er ikke sikkert det var noe tap for Tottenham, men for meg raste verden litt sammen. Gymnaset var akkurat ferdig og da jeg fikk eksamensresultatene gikk det opp for meg at jeg ikke hadde karakterer til å gjøre det jeg ville, at en del veier rett og slett var stengt.

Så jeg trakk pusten dypt og søkte militærtjeneste i den ytterste utkant nordpå. Der murte jeg meg inne og bulldoza meg hver kveld og helg gjennom tre års gymnaspensum. Og faktisk en del Hamsun og Hemingway også. Inntil da hadde jeg alltid stolt på det jeg måtte ha av talent og søkte ellers minste motstands vei, men nå oppdaget jeg en ny side ved meg selv; en viss selvdisplin. Og da jeg den våren holdt eksamensbeviset med toppkarakterer i hånda, ga det meg en dyp, inderlig tilfredsstillelse som jeg ikke hadde følt før, og kanskje ikke siden heller. Og nå kunne jeg begynne å studere det jeg ville. Problemet var at jeg ikke visste hva jeg ville. Så jeg begynte på Norges Handelshøyskole i Bergen, som er et tradisjonsrikt og prestisjefylt studium som jeg tenkte sikkert måtte være bra.

En dag i kantina kom det en fyr bort til meg og sa at noen hadde sagt at jeg spilte gitar. Det var ikke helt sant, jeg kunne tre grep, men jeg motsa ham ikke ettersom han var på utkikk etter folk til et band. Så jeg ble gitarist i "De Tusen Hjem" som spilte industriell støyrock av typen som oppstår når man er ordentlig dårlig til å spille, har nok strøm, store forsterkere og øver i en kjeller. Det lød så jævlig at vokalistene sluttet én etter én. Til slutt ble jeg skjøvet frem til mikrofonen. Siden jeg syntes at tekstene på coverlåtene vi spilte stinket og at vi godt kunne spille melodier i stedet for bare sinte akkordrekker, begynte jeg å skrive låter. "De Tusen Hjem" oppnådde aldri verdensherredømme, men ga i alle fall ut en singel som ble hyppig spilt på lokal radio, minst én gang på landsdekkende radio og solgt i 25 eksemplarer. Og da studiene var over var jeg siviløkonom med en gryende peiling på å skrive poptekster.

Jeg flyttet til Oslo og begynte å jobbe i finans, kjedet meg og skrev låter. En kveld hørte en ung jazzbassist som jeg kjente på noen av låtene. Dagen etter hadde vi startet band. Ett år senere begynte vi å turnere. To år senere hadde vi platekontrakt. Det andre albumet vårt ble det mestselgende albumet i Norge på mange år. Konsertene ble utsolgt i løpet av timer. Og vi var plutselig popstjerner.

Men min erfaring med å se på hva som skjedde med andre band som gjorde hobbyen til jobb, var at det krevde for mange kompromisser, både når det gjaldt musikk og livsinnhold. Så jeg tviholdt på jobben som aksjemegler mens vi spilte. I tillegg studerte jeg til finansanalytiker på si, og da jeg og en market-maker ble "kjøpt" av DnB Markets, Norges største aksjemegler, for å bygge opp deres opsjonsavdeling, måtte jeg binde meg i to år. Jeg hadde med andre ord nok å gjøre. Jeg "spillede på nätterna og jobbede på dagerne". Etter ett år var jeg så utslitt at jeg hatet alt og alle jeg jobbet med, meg selv inkludert, og jeg gikk til bandet og meglersjefen og sa jeg måtte ha et halvt år fri. Deretter satte jeg meg på et fly som skulle ta meg lengst mulig bort, til Australia. Men jeg tok også med meg en PC.

Grunnen til at jeg tok med PC var at en jente i et forlag hadde henvendt seg og spurt om jeg kunne tenke meg å skrive en bok, en reiseskildring om livet på veien med bandet. Og i tankeprosessen som fulgte gikk det opp for meg at jeg var klar for å ta spranget til å skrive en roman. At det faktisk bare var et spørsmål om å sette i gang. Men at det måtte være en fortelling med det Aksel Sandemose hevdet at var det eneste som var verdt å skrive om: mord og kjærlighet.

Å fly Oslo-Sydney tar rundt tretti timer. Og på de tretti timene tenkte jeg ut et plot til en fortelling som jeg så begynte å skrive på straks jeg var fremme på hotellet. Det var midt på natten, jeg hadde jetlag og jeg skrev om en fyr som jeg kalte Harry Hole som landet på flyplassen i Sydney, tok inn på samme hotellet og hadde jetlag …

Da jeg kom hjem fra Australia hadde jeg nesten skrevet en hel bok. Så jeg fortsatte med én gang jeg satte kofferten fra meg i stua, jeg bare skrev og skrev og ble irritert av avbrytelser som sult og søvnbehov. Det er de beste ukene i mitt liv.

Jeg sendte manuset til et forlag, men under pseudonym for å sikre meg at de ikke skulle fristes til å gi ut en drittbok av en popstjerne. Da manuset var levert var også permisjonen fra jobben over. Jeg møtte opp den første morgenen, slo på PC’en og inså at jeg hadde nesten alt. En leilighet, nedbetalt gjeld, overbetalt jobb og et bra band. Det eneste jeg manglet var tid. Faren min hadde dødd to år tidligere, samme året som han ble pensjonert og skulle skrive boken han hadde samlet notater til; den om sine opplevelser under den annen verdenskrig. Men tiden rant ut for ham. Og jeg kunne ikke la det samme skje med meg. Så før skjermen var fullt opplyst stod jeg på kontoret til meglersjefen og forklarte at jeg ikke hadde tid til å jobbe hos ham lenger.

De neste tre ukene gikk jeg og lurte på hva jeg skulle finne på. Til jeg en formiddag fikk en telefon med spørsmål om det var Kim Erik Lokker man snakket med. Så fulgte en kortfattet beskjed om at man ønsket at manuset mitt skulle bli bok.

De spurte hvorfor jeg hadde brukt pseudonym, og jeg forklarte at jeg hadde et kjent navn.

Men da jeg sa mitt navn ga ingen noe uttrykk for gjenkjennelse. Så jeg kremtet og forklarte at jeg var vokalisten i et kjent band. Fremdeles ingen respons. Jeg sa navnet på bandet. To av dem nikket gjenkjennende, og en av dem ga seg til å nynne på en sang. Til et annet band.

Høsten 1997 utkom "Flaggermusmannen" under mitt eget navn og jeg ventet med frydblandet skrekk på at anmelderne skulle ta han popfyren som våger å skrive krimlitteratur! Men anmeldelsene var saklige, seriøse og fokuserte på bok og ikke person. Og best av alt: De likte den.

Jeg dro til Bangkok vinteren 1998 med et synopsis til det som skulle bli "Kakerlakkene". Når jeg kom frem skjønte jeg at dette ikke kom til å gå; jeg skulle være her i to måneder og jeg hadde klaustrofobi allerede. To uker senere var jeg forelsket i byen, hørte ikke støyen, likte å svette og var av den oppfatning at luft skal ha lukt, smak og farge. Og igjen gikk jeg i Harrys fotspor - eller han i mine - i Chinatown, i elvebåter på Chao Phraya-elven, i go-go-barer i Patpong.

Jeg oppdaget at jeg hadde lært mye av den første boken, at jeg var blitt bedre i det håndverksmessige og hadde skjønt et par ting om komposisjon. Samtidig hadde jeg press på meg fordi jeg nå visste at det var å skrive jeg ville, og at det ikke var noen selvfølge at jeg fikk gitt ut flere bøker etter "Flaggermusmannen". Jeg visste fra platebransjen at publikums hukommelse er kort, og floppet "Kakerlakkene" var jeg tilbake til Start.

Da jeg kom hjem fra Bangkok, fikk jeg en telefon fra forlaget om at "Flaggermusmannen" var tildelt Rivertonprisen for beste norske kriminalroman 1997. Jeg ble naturligvis glad, men også litt skeptisk. For det hadde jo vært så lett! Så jeg telte etter hvor mange norske kriminalromaner som hadde kommet ut det året, trakk fra de forfatterne som hadde fått prisen fra før i og med at jeg hadde hørt at det var kutyme at man bare fikk den én gang, trakk fra de som anmelderne ikke hadde likt og kom frem til at jeg måtte ha fått prisen etter en slags eliminasjonsmetode.

Én måned senere fikk jeg beskjed om at "Flaggermusmannen" også var tildelt Glassnøkkelen som beste skandinaviske kriminalroman. Og tenkte at jeg kanskje ikke skulle gruble sånn, men bare nyte øyeblikket; det var jo lite trolig at jeg kom til å oppleve noe sånt igjen.

Da jeg så overskriften i Dagbladet for "Kakerlakkene" tenkte jeg at jeg hadde gjort rett i det. Jeg så på min første slakt.

Og da jeg fikk nyheten om at "Kakerlakkene" var antatt som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker – et nåløye inn til en kommersiell og litterær elite i Norge – visste jeg at det egentlig var forløperen "Flaggermusmannen" som hadde kvalifisert meg.

Så jeg satte meg ned og begynte å skrive på "Rødstrupe". Det var den historien faren min skulle skrevet. Om nordmenn på begge sider av nazismen under den andre verdenskrig, om det mytiske, norske selvbildet av et folk og en nasjon i aktiv motstand mot Hitler. Om hvorfor mennesker velger som de gjør og seierherrens rett til å skrive historien. Om det å skrive de to første bøkene kunne sammenlignes med å ha spilt alene på kassegitar, var dette å dirigere et symfoniorkester, og da jeg var ferdig visste jeg at om jeg ble slaktet eller ikke nådde gjennom med denne boken, måtte jeg stoppe opp og foreta nye veivalg. For "Rødstrupe" var kort og godt det beste jeg hadde å by på.

Så da boka kom ut var det egentlig med mer lettelse enn overrasket glede jeg etter hvert skjønte at jeg hadde lyktes ganske godt. Forlaget var begeistret, anmelderne var begeistret og publikum var begeistret og boka ble tildelt Bokhandlerprisen 2000 for beste skjønnlitterære roman.

I "Sorgenfri", som kom ut i 2002, la jeg handlingen nesten utelukkende til Oslo, nærmere bestemt til gata hvor jeg hadde min adresse. Harry dras som privatperson inn i handlingen via en kvinne som blir funnet død og som Harry for flere år siden har hatt et elskerforhold til. Og kampen mellom Harry og antagonisten, kollegaen Tom Waaler, fortsetter. "Sorgenfri" er innholdsmessig en klar oppfølger til "Rødstrupe" og – slik jeg ser det - strukturmessig og fortellerteknisk mer lik denne enn de to første Harry Hole-bøkene.

"Sorgenfri" ble godt mottatt og ble tildelt William Nygaards legat.

"Marekors" fortsetter der "Sorgenfri" slapp, satt i et Oslomiljø under en varmebølge i juli med Tom Waaler som en fortsatt sentral karakter. Men han forblir en gåte. Den lange historielinjen med Waaler – en person som i mange henseender er veldig lik Harry selv og speiler hans egen psyke og moralske dilemmaer – gjør at det ikke er unaturlig å se "Rødstrupe", "Sorgenfri" og "Marekors" som en Oslo-triologi.

"Marekors" kom ut høsten 2004, ble min foreløpig største salgssuksess og banet vei for forfatterskapet i utlandet hvor jeg inntil da hadde vært oversatt til seks språk og var en såkalt "spennende, eksotisk, skandinavisk" krimforfatter, men tross alt liten i alle andre markeder enn det norske.

Høsten 2005 utkommer "Frelseren" som jeg har brukt over to år på å skrive. Den henter handling delvis fra Frelsesarmémiljøet, delvis fra beleiringen av Vukovar på grensen mellom Kroatia og Serbia i 1992 og delvis fra Oslos nattside rundt den nå stengte omsetningsplassen for narkotika, Plata.

Harry Hole er en fyr som er drevet av både sine gode og mørkere sider. Han både tror og ikke tror på sin rolle som lovens håndhever. Og av og til er han så i sine følelsers vold at de vinner over hans grunnleggende tro på rettstatens prinsipper. At han jakter med et så intenst hat og har problemer med å avstå fra hevn, gjør at han til tider kan forveksles med de antagonistene han slåss mot. Men på samme kan han plutselig føle en empati for, og kanskje til og med slektskap med, lovbryteren.

Harry Hole er en helt med markante svakheter. Alle interessante helter har en akilleshæl, og i Harrys tilfelle er det alkoholen.

Jeg vil naturligvis ikke røpe detaljene i hvilke planer jeg har for Harry, men det jeg kan si er at hans nære fremtid ser mørk ut. At det litt lenger frem ser enda mørkere ut. Og at etter det vil det virkelig gå til helvete …

Kr 300,-